Om Kay Bojesen

KAY BOJESEN (1886-1958)

Kay Bojesen betraktet seg selv som håndverker, ikke designer. Hans ting skulle ikke tegnes. De skulle formes, arbeide og fungere. Være til å holde på og holde ut å se på. Han visste at bruksting fødes av behov, ikke av estetiske overveielser.

Bestikk var redskap som nødig skulle stjele oppmerksomheten. I 1951 vant hans sølvbestikk Grand Prix på verdensutstillingen i Milano.

Unge Kay kommer i kjøpmannslære, men når sjansen byr seg, får han lærlingplass i Georg Jensens nystartede sølvsmie. Art Nouveau og sølv med håndhamret overflate er i tiden, men Bojesens øye for form og funksjon gjør ham lydhør for nye ideer. Sølv skal ikke være fint, det skal være brukbart. Målet er rene linjer, men derfor behøver det ikke være kjedelig.

I 1952 mottar Kay Bojesen utmerkelsen Leverandør til Det Kongelige Danske Hoff – ”for langvarig og regelmessig samhandel med Hoffet.” Det er ikke bare kronede hoder som spiser med Grand Prix. Verden over hentes bestikket opp av skuffene, når det kommer gjester til bords på danske ambassader.

Mesteren selv holdt til på bakrommet i butikken i Bredgade 47, i hvit kittel og gjerne med fru Erna ved kasseapparatet. Sortimentet var en blandet landhandel av nypusset sølvtøy, aper, gyngehester og tinnsoldater, kurvflettede barnevogner og Finn Juhls skåler i teaktre, dreiet på Magnus Monsens treskjæreri på den andre siden av gaten.

Apen ser dagens lys i 1951. Kay Bojesen er blitt spurt om han vil lage en knaggrekke til en utstilling med barnemøbler. De lange armene bringer knaggen ned i nåhøyde, og de korte bena gir plass til lue og skjerf. ”Man skal ikke være så forsiktig,” sier Bojesen om tilblivelsesprosessen. ”Det skal være noe sirkus i det.”

Erna Bojesens søster får tvillinger, og Bojesen foreviger Ole og Lise i tre. Figurene er i naturtro størrelse og kan gjenkjennes på samtidige fotografier fra butikken i Bredgade. Som så mange av Bojesens malte trefigurer er de fargelagt av teatermaleren Svend Johansen.